Tomathøsten 2009

Det er ikke mye, men åh, jeg er stolt.

But why

I det siste har det vært en slags eksplosjon av ekle menn som vil ha meg. De vil det på byen, når jeg går på gata midt på dagen, når jeg står på jobb. Og jeg blir sint og litt redd og veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg mener, for det første: Hvorfor vil de ha akkurat meg? For det andre: Hvorfor vil de ha meg akkurat i juli-september? For det tredje: Hvorfor kan de ikke bare drite i det?

Den triveligste versjonen av disse mennene roper etter meg: «Hei døh, bli med meg hjem og gjør noe morsomt a.»
Jeg: «Nei takk, jeg tror ikke vi passer så godt sammen.»
Han: «Hæ, jeg hadde ikke tenkt at vi skulle bli sammen heller.»
Og dette kunne vært en festlig replikkveksling, ikke sant, det kunne vært noe vi lo av når jeg fortalte om det, hvis det bare ikke hadde vært så overveldende mange av dem som spør om jeg vil ha sex, om jeg vil gifte meg med dem for å lære dem norsk, eller bare roper etter meg, følger etter meg, tar på meg. Evt bare gnir meg litt over skuldrene og kysser meg utover ansiktet. Jeg skjønner ikke hvorfor de tror det er helt greit, for det er ikke det. Stort sett trekker jeg på skuldrene og prøver å glemme det, men de gangene jeg blir redd er det ikke like lett.

Ingen jeg har snakket med får så mange slibrige forslag som jeg, og siden jeg som de fleste andre ser helt vanlig ut begynner jeg å lure på om jeg oppfører meg på en spesiell måte, om jeg gjør et eller annet som får folk til ha lyst til å være ekle. Men jeg er ikke særlig promiskuøs av meg, ikke er jeg særlig utfordrende eller provoserende heller. Og så tenker jeg at det kanskje er nettopp det, at jeg er ganske mild, at jeg ikke ser avvisende ut. Men hva skal jeg gjøre med det, da? Skal jeg legge om stilen og prøve å virke sur hele tiden? Det er jo bare trist, jeg har ikke lyst til å virke sur hele tiden. Da blir jeg sikkert sur.
Nei æsj, jeg vet ikke. Jeg vil bare at de skal la være.

Skog

Katten har blitt fullstendig gal, hun går gjennom rommene og skriker. Hun roper på Mao, Mao. Kommunistkatten vår er ganske søt likevel, og maler vi grer henne på kjøkkenet.
I kveld vil jeg bare slappe av, jeg spiser pannekaker med soppstuing, krøller meg sammen med pleddet og leser bok. Jeg burde sikkert være ung og kul og drikke øl, men jeg blir her. Jeg eier ingen skam. Ikke eier jeg penger heller.

Skogstur med Mette var fint, en av de fineste jeg har gått. Jeg hadde glemt å ta med det viktigste av alt, nemlig te, men granbarte duger, det duger temmelig bra. Vi fikk hele hytta for oss selv, og vi brettet oss ut og pusta. Vi henta vann i brønnen, lagde middag med brennesler og rognebær oppi, og sov forbausende lenge (jeg i alle fall).
Mens vi sov ble det høst. Den kom ikke som en forandring i tempeartur, men en forandring i lukt. Farge. Å gå ned er noe helt annet enn å gå opp.

Ei marihøne traff meg i panna i stad, og jeg nølte ikke et sekund, jeg ønsket meg (...). Det samme som alle andre ønsker seg.

Torsdag

Spille Nina Simone om morgenen, koke egg og det er sol ute. Jeg spiser syltetøy og leser avisa når det går opp for meg at det jeg egentlig trenger i livet er en større skissebok.

Mandag fant jeg en død møll i vinduskarmen, en ganske stor en. Jeg plukket den opp med fingrene og så på den, så la jeg den på en skål og tegna den. Den lå på ryggen i skåla og var død i mange timer, før den snudde seg rundt og fløy sin vei, ut vinduet.

Snart drar jeg til en hytte i skogen. Hepp hepp.

Bokmøte

I går var det bokmøte på Cappelen Damm, det var stas. Vi fikk pølse, vin og kake, de ga meg to kinobilletter og en helt ekte leseløve. Det var fine mennesker og fine bøker, vi la Storgata-slagplan mellom opplesningene og helt til slutt hadde Gatas Parlament konsert. Vi ropte Hurra. Jeg drakk ca fire slurker kaffe og angret, for det var umulig å sovne da jeg la meg.

Men det fineste av alt var selvfølgelig å kline med (det ene neseboret til) Johannes Jensen.

Egg og blåbær

.

Og det blir kaldt, lyset er skarpere. Man trenger vanter når man sykler om morgenen og jeg finner den første kastanjen, den ligger på bakken og ser ut som oktober. Legger den i lomma. Mot biblioteket krasjer jeg i en annen syklist. Han plukker meg opp og er ålreit, vi tar hverandre i henda og gliser men hva faen, selv om bremsene mine ikke virket trengte jeg ikke å krasje av den grunn. Det blir for mye action. Likevel er jeg på biblioteket før det åpner, jeg er blitt en del av den lille gruppa som samler seg foran døra, presser på for å komme inn før de andre, være først. Tar fram termokoppen og begynner å skrive, tenker på at jeg drømte om zombiene igjen, men at denne gangen var jeg en av dem fra starten av.

Så

Septemberhelg

Denne helga kommer høyt opp på lista over Perfekte Helger. Du vet, en sånn helg med konsert og dansing, hvor man lager (verdens beste?) middag med venner og ser film, er full og danser til Elvis i stua, en helg hvor man har god samvittighet fordi man har trent og endelig oljet balkongen, med plass til å lese ut bok, kakao og sol i slottsparken, se høstutstillingen og ikke minst: pannekaker til frokost.

De coole kidsa på Blå

Hodepinen som kun snor seg i den venstre delen av hodet. Det knitrer i fotsålene og jeg ruller det vekk, strekker det vekk. Alle går og håper de får en fin dag. Mine evig røde albuer lener seg på bordet, henter inspirasjon.

Sesongåpning av Litteratur på Mono

(Mettes skriblerier i bilde 2)

Ni

I dag er det den 09.09.09. Det er et ok tall. Det er en ok dag også.
Jeg skriver så mye at jeg ikke har noe særlig igjen å skrive, ikke her. I stedet hører jeg på Mountain Goats og ser på møllen som flyr rundt lampa. Jeg bretter ting ut foran meg, prøver å se klart. Bretter luftskip og trær utover veggen, prøver å se dem. Prøver å lese seks bøker samtidig.

Blåbærpai

På lørdag bakte jeg sjokoladekake til Ihra som flyttet til Malmø, i går bakte Caroline og jeg blåbærpai. Den ble god.

Det er høst fordi det regner kaldt. Det er høst fordi trærne sier det. Det er høst fordi jeg presser øynene opp tidlig, fordi jeg leter etter en termokopp, leter etter rekkefølgen på ordene. Det er høst fordi hønene ikke legger egg mer og jeg må kjøpe dem på kiwi. Jeg spiser varm suppe til middag, drikker kakao om kvelden. Dagene spennes ut mellom bokhandel og bibliotek, jeg er redd for å bli for enspora og henger alle tegningene opp på veggen foran skrivebordet. Jeg bysykler med (famous blue) regnfrakk på meg.

September

Regnet plasker og jeg setter bøker i vinduskarmen.