Stadig disse nederlagene. I går våknet jeg med vissheten om at romanen min er håpløs, hjelpeløs. I dag slitt meg gjennom jeg vet ikke hvilket utkast av kapittel to, til den siste samtalen da jeg nesten ga opp. Her revnet språket, hele romanen var ved å gli ut av hendene på meg.
Jeg merker denne motstanden i meg hele tiden, som en kattetunge. Jeg har egentlig lyst til å skrive noe helt annet, noe mørkere, saktere, men denne fortellingen har opptatt meg for lenge til at jeg kan gi den opp nå. Jeg har jo akkurat fått taket på den.