Litteratur stuff

eg reagerer på ord og setninger litt som med mat. Når jeg leser et ord eller en beskrivelse jeg synes er vakker spiser jeg den opp, assimilerer den inn i meg. Stopper opp i lesingen et øyeblikk for å dra alt jeg kan ut av det, før jeg fortsetter.
Det er det samme med dårlige setninger. Jeg kan sammenligne det med denne situasjonen: Å sitte og spise nøtter som er lagt på rekke bortover én og én, og for å komme videre til neste er man nødt til å spise den som kom først. Så da sitter man der og spiser, og plutselig merker man at det smaker skikkelig vondt i munnen - det var en dårlig nøtt - og man har lyst til å spytte den ut, men vet at hvis man gjør det kommer man ikke videre til den neste.
Når jeg leser en dårlig setning smaker det litt vondt i munnen, men hvis jeg skal videre i boka må jeg jo spise alle setningene, også de dårlige, jeg vet det. Så hvorfor har jeg så vanskelig for å svelge for tiden?

I går natt drømte jeg at jeg var Leonard Cohen.