Book

I read The Orange Girl by Jostein Gaarder while at work, and I really enjoyed it. It was pretty, one of the prettiest books I’ve read lately. I didn’t like the cover as much as the inside, though, so I decided to make it more like my own.







And I really really like our kitchen, I can’t help it.

nitroglyserol

To uventede fridager på rad og jeg burde gjøre noe fornuftig med all denne tiden, men det er visst ikke min greie. Jeg har da aldri vært rasjonell. Alt jeg har gjort er å gå rundt og rundt på rommet mitt, ta bilder av ting og bite meg i knokene. Jeg har fingertupper av isopor (de spiser niveakrem) og en sammenpresset munn. Og min elskede Franz: Du er slett ikke hjelpsom.

2. mai 1913
Det er blitt svært nødvendig å føre dagbok igjen. Mitt usikre hode, F., forfallet på kontoret, den fysiske umuligheten av å skrive og det indre behov for det.

3. mai 1913
Den fryktelige usikkerheten i min indre eksistens.

4. mai 1913
Ustanselig forestillingen om en bred slakterkniv som hurtig og med mekanisk regelmessighet kjøres inn i meg fra siden og skjærer løs helt tynne skiver, som ved det hurtige arbeidet nesten sammenrullet fyker bort.

24. mai 1913
Spasertur med Pick.

En kopp te og bok av Tormod Haugen fra nå av.

And I made a nice dinner

Reading Lovecraft in the kitchen while cooking my dinner I listened to the jazz band playing at the restaurant down the road. It’s the first time I’ve been pleased by its existence.

Benedicte asked me who I was talking to earlier, and since I cannot remember talking to anyone I deduce I must have been talking to myself.

I’ve got purple nail polish. I seem to be unable to write long things.  

Cycling

I was cycling home from work early because there was nothing to do there. It started to rain as I passed a graveyard, a feeble rainfall, falling in patches. And the raindrops fell so slowly through the sun, as if they were petals from the trees.

Namaste (hei)

Jeg er så glad for at jeg bor sammen med Ida, Anne og Benedicte. Når jeg isolerer meg for å skrive så mye som jeg gjør, og i tillegg er verdens dårligste initiativtaker ville det sosiale livet mitt vært noe som ikke fantes uten dem. Jeg er glad jeg har internet.
Når man skriver er man fullstendig alene, og hvis drømmene mine skulle finne på å gå i oppfyllelse kommer jeg til å bli et veldig ensomt menneske. Jeg burde gifte meg med noen.

I have written so many words
Wanting to live inside you
To be of use to you

Indias nasjonaldag i går gikk greit, fullt av folk og indisk mat. Jeg fikk så mye Gajar Ka Halwa at jeg hadde lyst til å legge meg ned på gulvet, men det kunne jeg jo ikke. Den kom servert med noen underlige klumper fritert deig, med Mystiske Ingredienser inni. Sykt, sykt godt.

Jeg gleder meg til å begynne på skolen.

Jeg har skrevet hver morgen i over en uke. Og jeg elsker å skrive som en munn elsker tenner, og frimerker elsker konvolutter (the licking proves it), om jeg vil definere kjærlighet som Matthew Dickman.
Jeg leser bøker om trær og zeppelinere og vatikanets oppbygning, fordi, du vet, dette er det sikreste punktet i livet mitt, det er det stedet jeg må gå tilbake til hver dag for at jeg fortsatt skal være meg selv.

Jeg hang med Eskil i går, før han dro til Hawaii. Og noe var fint og noe var rart. Jeg vet aldri hvordan jeg skal oppføre meg, hvilke lover binder to mennesker når de er kjærester, hvilke når de er venner? Og hva i helvete er en ekskjæreste?
De spilte Nina Simones My Man’s Gone Now på kaféen, og det var både velvalgt og utrolig upassende av dem. Men det er greit, jeg spilte den selv, da han hadde gått fra leiligheten min. Satte meg på gulvet, og så kom den sinnssykt snurrende følelsen det er så vanskelig å kjempe mot, og jeg tenkte; når er det jeg skal slutte å gråte? Pustet, pustet, pustet. Vi snakket om mye, men ikke om noe viktig, vi bryr oss begge for mye om uviktige ting. Og, du vet, jeg kan ikke reglene. Pustet inn, pustet ut. Og det var da, akkurat der på gulvet, at jeg pustet ut en vesentlig del av min ungdom (Tell' me that I’m old now, Since I lose my man) Jeg stakk hånda inn under t-skjorta, inn under bh-en for å sjekke om det var et hull der. Det var det ikke, det banket, og da er det håp.
Og jeg tenkte: Det er i dag jeg skal slutte å gråte.


Jeg tar meg selv i å forestille meg at jeg er et enormt tre. Jeg har lest mye om trær i det siste.

I’ve made black currant jam, rhubarb marmalade, and each morning I make a smoothie with raspberries and bananas

This t-shirt is from our painting-walls-at-the-hospital days. Sometimes our boss would be elsewhere and we could impersonate slugs, paint giraffes and laugh and laugh and laugh.

Places and ice cream

I was on my way to a place I know rather well from my home which I, you know, know rather well too. And I decided to take a short cut and turned a corner, only to find myself in a place I didn’t know existed at all, was uncommonly pretty and looked nothing like anywhere in Oslo.

Anne and I made ice cream out of orange juice and frozen raspberries, red currant and bananas. It was so so tasty.

Vi dro til Lillevollaug i går, for å besøke Annes foreldre og gå i skogen deres. Faren til Anne har skog-skillz og det er noe jeg beundrer. Å være i en skog som er uberørt av mennesker på over hundre år gir meg en følelse av evighet, av at dette er det mest ekte stedet jeg har vært noen gang. Det var helt stille der, bortsett fra pusten vår, og rasling av støvler i mose, elven lenger nede. Bare biblioteker gjør meg like rolig som skogen.
Etterpå prøvde vi hattene til farmoren hennes, kikket på klærne og eskene og skapene og skoene, jeg fant et bilde av en zeppeliner, en ekte zeppeliner. Så drakk vi hylleblomstte og så rare mennesker på toget.

Jeg tror jeg vil selge Øyabilletten min. Jeg behøver sko, fort, for disse driver og faller fra hverandre, dessuten er det en science fiction-festival jeg kanskje heller vil dra på (ach, for jeg er mer nerd enn du tror, og var uansett mest opptatt av Gogol Bordello, Woven Hand og Rockettothesky)