Det er mange flere gale mennesker på trikken enn det noen sinne var på t-banen. Flere ganger har jeg sett en gammel mann kaklende for seg selv, og av og til roper han til vinduskarmen. På vei fra jobb i dag var det en mann som ulte mor, moor, klagende, som et barn. Og alle vi andre trikkepassasjerer satt med popkornet vårt og ble usikre.
Jeg kjøpte en Ella Fitzgerald LP fra en gang på sekstitallet, og det suser i ørene, det suser i høyttalerne, i rommet, når man hører på den, det suser i hendene som klapper langt bakover i sekstitallets Berlin. Hun høres ut som en mann til tider. I den nye leiligheten drikker jeg mer te enn man bør, leser mindre enn jeg skal og er oppe hele sommernatten med forhenværende forfatterstudenter - lasagne og slåbrok klokken fire om natten, surrende rundt på Grünerløkka. Og latteren vår kan vekke deg når du sover.
På jobb i dag fikk jeg filmplakaten til Det Gylne Kompasset. Det blir bra.
No comments:
Post a Comment